Akkurat der fastlands-Chile går over i dype fjorder og majestetiske isfjell, ligger landets største øy – og den er virkelig noe for seg selv. Det finnes ingen bro som knytter Chiloé til fastlandet, og den isolerte øygruppen befinner seg 1100 kilometer sør for Santiago. Øygruppen er preget av kulturelle og naturlige særtrekk som ikke finnes noe annet sted på kloden.

I likhet med de fleste som besøker Chiloé-øya, startet jeg turen på leting etter båtformede kirker og urgamle regnskoger. I stedet fant jeg noe veldig annerledes. Mens jeg så etter lokale fugler og vandret mot fossefall, gikk tankene til historier om usannsynlige skapninger. Hvor usannsynlige? Vel du har for eksempel camahuetoer – en underjordisk enhjørningaktig okse med et bistert fjes og en appetitt på mennesker.

Så snart jeg kom frem til Castro, en av de største byene på Chiloés Isla Grande, skjønte jeg at jeg var i godt selskap. Etter bare én enkelt samtale med en lokalinnbygger tar de mytiske skapningene hovedfokuset. Legender og folklore er en stor del av den lokale kulturen her. Hvis du spør en lokalinnbygger om hvor du kan prøve lokale retter som cochayuyo (spiselige alger), ender du sannsynligvis opp med mer informasjon om slanger med hanehoder enn om restauranter.

Jeg var på vei for å besøke Castros berømte styltehus da jeg først hørte om Caleuche, et legendarisk spøkelsesskip som streifer rundt på øygruppen og lokker til seg sjømenn. «Bare sørg for at du holder deg unna kystlinjen, spesielt etter solnedgang», blir jeg fortalt.

Advarselen var ikke bare billedlig ment, og den er kanskje et ekko av et urgammelt minne. De lokale innbyggerne på Chiloé er en blanding av huiliche- og chono-urfolket. De er etterkommere av spanske kolonister som flyktet fra chilenere som kjempet for uavhengighet, og de tar mytene sine svært seriøst.

Isla Grande er en favoritt blant de mange hotellene og lokale forretningene i Castro og har monopol på turismen i regionen. Byens fargerike palafitos og tradisjonelle markeder er populære turistattraksjoner, og populariteten er velfortjent. Men hvis du vil ha et bredere bilde av Chiloé, må du seile langs de skjulte buktene og passasjene. Det er på de mindre øyene og i de mindre besøkte byene du kan finne det virkelig vakre landskapet og små, sjarmerende lokalsamfunn.

Vi tar turen til Isla Mechuque, en av de mer enn 30 øyene i øygruppen. Vi befinner oss nordøst for Castro, og det urbane landskapet erstattes av svarte sandstrender, bratte klipper og avsidesliggende fiskelandsbyer. Jeg går av båten og vandrer gjennom landsbyens fargerike gater. Vanligvis hadde jeg gått meg vill, men heldigvis er Mechuque for liten til den slags, slik at jeg i stedet kan oppleve øyas fortid på Museo Don Checo, et gammelt styltehus omgjort til museum.

Da jeg var tilbake om bord, var det tid for å finne frem kikkerten og kameraet. Under vanlige omstendigheter ville jeg holdt utkikk etter søramerikanske pelsseler og svarthalssvaner. På Chiloé kommer du til å høre magiske historier om den fryktelige Cuchivilu, en grusom fisk med grisetryne, eller Millalobo, en kjekk havmann med ulvefjes. Og når vi seiler gjennom Stillehavets kjølige farvann, håper jeg at den neste arten jeg krysser av på listen, er havmannen kapteinen fortalte meg om.

Etter å ha fått kunnskap om de skremmende havmonstrene som vokter farvannet rundt øygruppen, bestemmer jeg meg for å søke lykken på land. Først tar jeg turen til en gruppe bemerkelsesverdige kirker som minner om båter.

Havet var en stor del av livet til de lokale håndverkerne, de visste hvordan man kunne bygge skip som varte lenge. Og nå, sammen med den fryktede Caleuche, er de snudde trebåtskrogene med katolske kirker, en ikonisk del av Chiloés kultur og landskap.

Med troen min gjenopprettet var det tid for å oppsøke grønnere steder, og jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle dra. Noen dager tidligere hadde noen nevnt konserveringsarbeidene til Elena Bochetti, en lokal naturforsker og forsvarer av skogene.

Navnet hennes førte meg til stiene rundt Lago Huillinco – Chiloés største innsjø. Vi går blant glassklare fosser, selvlysende lav og urgamle bregner i håp om å se noe av øygruppens berømte dyreliv.

I flere timer vandrer vi gjennom den frodige regnskogen på leting etter chileugler, Darwins rev og sørlig pudu, en av verdens minste rådyrarter.

Vi ser eller hører dem kanskje ikke, men de finnes absolutt her på Chiloé. Og de er her for å bli.