Man antar at de første som slo seg ned i Nord-Amerika, var paleo-indianerne, paleolittiske jegere og samlere som kom fra Nord-Asia. På denne tiden var mye av vannet på jorden bundet opp i isbreer, og det som i dag er kjent som Beringstredet, var på den tiden en landbro som forbandt det nordøstlige Sibir med vestlige Alaska. På grunn av dette kunne pattedyr vandre fritt mellom de to områdene, og paleo-indianerne kunne også krysse den for å komme seg til Alaska.

Det snødde lite i Alaska, noe som gjorde at tidlige innbyggere kunne bo her. Det var derimot ikke mulig å emigrere lengre enn hit, på grunn av Laurentide-isdekket som dekket store deler av nordlige Nord-Amerika på den tiden. Det var først flere tusen år senere at isdekket begynte å smelte og skapte passasjer i isen som disse «beringerne» brukte til å bevege seg øst- og sørover. Dette var forfedrene til urfolkene i Nord- og Sør-Amerika. Inuittene kom senere og slo seg for det meste ned i nordamerikanske Arktis og Grønland.

Avstamningen til de gamle beringerne ser ut til å ha dødd ut, siden man ikke finner den i moderne ur-avstamninger. Derfor er paleo-inuittene den tidligste kulturen man finner i nordamerikanske Arktis. De bodde overalt i Arktis, fra Tsjukotka i dagens Russland, de nordlige delene av Nord-Amerika og helt til Grønland.

Det er enighet om at paleo-inuittene emigrerte øst fra nordøstlige Sibir for rundt 5500 år siden, og at de etter hvert slo seg ned i områder i Alaska og helt bort til Grønland. De var dyktige jegere, og noen grupper av paleo-inuitter tok hunder med seg som jaktpartnere.

Selv om det finnes ulike meninger, kan man si at pre-dorset-folket eksisterte for rundt 4200 til 2500 år siden. For det meste bodde de i det som nå er østlige Arktis i Canada. De bodde i ellipseformede skinntelt om sommeren, og i snøhus eller snøpakkede telt om vinteren. Det meste av maten de spiste, kom fra fiske, men de jaktet også på pattedyr i sjøen og på land med lanser og pil og bue.

Dorset-kulturen er oppkalt etter Cape Dorset i Nunavut, hvor de første bevisene på kulturens eksistens ble funnet. Denne kulturen varte fra omtrent 2500 til mellom 500 og 1000 år siden. De hadde et stort område som inkluderte Baffinøya, store deler av østlige Arktis i dagens Canada og til og med den nordvestlige delen av Grønland. Man tror at de har vært et kunstnerisk folkeslag, da man har funnet sofistikerte helleristninger i området. Etter hvert gikk de bort fra bueskyting og begynte i stedet å skjære ut spisser av lokale steiner. Disse fungerte som harpuner under jakt på sel, hvalross og narhval.

Thule-kulturen varte fra rundt 2200 til 400 år siden, og etterfulgte Dorset-kulturen. Biologiske, kulturelle og språklige bevis gjør det tydelig at de er de direkte forfedrene til alle moderne inuitter. Etter hvert ble de enda flinkere til å jakte, og de brukte hundesleder i tillegg til kajakker og andre skinndekte båter. Dessuten forbedret de harpunteknologien slik at de kunne jakte på kjemper som grønlandshvalen.

Thule-folket bodde i alt fra skinntelt med plugger av hvalbein til delvis underjordiske hus bygget av hvalbein og skinn. Overalt i Arktis har man funnet arkeologiske rester av gamle Thule-strukturer, som teltsirkler, matgjemmer, kajakkstativ, jaktskjul og revefeller.

Inuitter lever fremdeles for det meste i mindre lokalsamfunn i det nordamerikanske Arktis og på Grønland. De har moderne fasiliteter som TV og internett, men levesettet deres er fremdeles sterkt knyttet til landområdet, sjøen og de nomadiske jakt- og samlertradisjonene som de har drevet med i over fem tusen år.

Jakt, fiske og fangst står sterkt i inuittkulturen også i dag, så moderne inuitter har fremdeles en sterk tilknytning til det arktiske klimaet. Mat og forsyninger i Arktis er generelt sett svært dyrt og har kort holdbarhet – og er ofte mangelvare. Matmangel er fremdeles et stort problem blant inuittene, som er én av grunnene til at jakt er så viktig selv i dag og at hver eneste del av dyret brukes.

Deling er en annen viktig del av inuittkulturen. Én hval deles mellom hele lokalsamfunnet, og gir dem næringsrik mat i opptil to år. Dyreskinn brukes ofte til sengetøy og vinterklær, senene brukes til å binde sammen sleder, og horn og gevirer brukes til å lage skulpturer. Inuittkunsten er kjent verden rundt for sin skjønnhet og eleganse, og er en viktig inntektskilde i enkelte lokalsamfunn.

Inuittene er et stolt folk, og både dagens inuitter og forfedrene deres har prestert en av menneskehetens mest imponerende bragder – en vellykket bosetning i Arktis.