Inn i det ukjente
Som om ikke én utvidet vintersesong i det kaldeste dypet av Arktis var tøft nok, gjør polfarer og forsker Hilde Fålun Strøm seg klar til å gjøre det samme nok en gang.
LEAH GLYNN
Det er antakelig trygt å anta at svært få av oss vokser opp med ambisjoner om et liv på de mest isolerte og frosne stedene i verden. Men for Hilde Fålun Strøm begynte lidenskapen for kulde og is i svært ung alder.
«Helt siden jeg var liten har jeg elsket snøen og vinteren», sier Hilde om en barndom der hundekjøring med hunden Nanok var en stor del av livet. «Det var drømmen min å fordype meg i naturen.»
Hvis vi spoler frem noen tiår har Hilde tilbrakt de siste 25 årene på Svalbard, der hun har jobbet som produktleder for Hurtigruten, og også vært lange perioder på fjerntliggende hytter der ting som jakt, fiske og snøscooterkjøring var viktige elementer i hverdagen.
Det er disse fantastiske opplevelsene – og de verdifulle ferdighetene hun har lært på veien – som har vist seg spesielt viktige i Hildes siste oppdrag: ni måneder sammen med oppdagelsesreisende Sunniva Sorby, født i Norge og oppvokst i Canada, på en fjerntliggende jakthytte som en del av Hearts In The Ice-prosjektet. De to eventyrerne, sammen med trofaste Ettra, en polarhund av typen alaskan malamute, dro ut for å dokumentere klimaendringer, og ble samtidig de første kvinnene til å overvintre i Arktis uten menn.
«Det startet som en mulighet til å prøve å skape en plattform for dialogen rundt klimaendringer, og å gjøre noe som ville inspirere folk til å bli involvert og gi et bidrag», sier Hilde, som møtte Sunniva på et reisearrangement i Alaska i 2016.
De to ankom Bamsebu, en historisk hytte på 20 kvadratmeter, 140 kilometer fra Longyearbyen, i september 2019. Hytta ble bygget i 1930, og har ikke isolasjon, innlagt vann eller elektrisitet.
Det ville være en underdrivelse å si at forholdene var krevende. Ifølge Hilde var det forferdelig kaldt, med temperaturer helt ned til –34 °C. Vinden var så sterk at døren ved ett tilfelle ble blåst av hengslene. Motorer sviktet, ting ble ødelagt og det fysiske arbeidet var endeløst. Mørket var trykkende, og det å tilbringe 24 timer i døgnet, syv dager i uken kun med hverandre kom med sitt eget sett med utfordringer.
Hilde bekrefter imidlertid at hvert øyeblikk, på godt og vondt, var et «privilegium».
«Du lærer så mye om deg selv og den andre personen», forklarer hun. «Det er ikke plass til å bli irritert av bagateller.
Jeg tror vi lærte mye om takknemlighet, å sette pris på bidragene hver av oss gjorde, og å si takk for de små tingene, som å lage middag eller hugge ved.»
Alle disse uforutsigbare elementene gjorde forskningen og funnene enda mer imponerende.
Fokuset var spesielt på hvordan isbjørnen tilpasser seg endringer i miljøet. Hilde hadde 52 møter med disse enorme rovdyrene, og hun registrerte hvert møte.
«På grunn av mangelen på is har isbjørnene begynt å endre adferd», sier hun. «De har begynt å jakte på land, spesielt på reinsdyr, noe som er veldig uvanlig. De prøver å tilpasse seg det varmere klimaet, men endringene skjer for raskt.»
De to kunne også samle inn verdifulle vannprøver av saltvann og planteplankton (de bitte små algene som er ansvarlige for å overføre karbondioksid fra atmosfæren til havet), i tillegg til å teste banebrytende ny teknologi, som droner og elektriske snøscootere, samle mikroplast og overvåke værmønstre og sjøis.
Og så, like før ekspedisjonen skulle avsluttes, kom Covid-19. De skulle bli hentet 8. mai i år, men fikk beskjed om at dampskipsselskapet som skulle gi dem en trygg hjemreise ikke ville komme og hente dem før i september.
«Selv om vi følte oss trygge, følte vi oss også så langt unna alt og alle vi er glade i», sier Hilde. «Verden var i krise og vi var langt unna. Det gikk virkelig inn på oss, selv om vi antakelig var på det tryggeste stedet i verden.»
Slike tragiske nyheter kunne ha ødelagt de to kvinnene, men i stedet gikk de tilbake til arbeidet, ivrige etter å tilbringe sommeren med å utføre nye tester og samle inn mer data – feltarbeid som ble enda viktigere siden en stor del av verdens forskere satt fast under nedstengningen.
Og som Hilde legger til med en latter, «vi ble eksperter på å være isolert, siden vi allerede hadde gjort det så lenge!»
Nesten ett år etter at de tok farvel med familie og venner, kom Hilde og Sunniva hjem igjen. Oppholdet i den virkelige verden var imidlertid kortvarig. Etter å ha forberedt proviant for nok en lang vinter, har duoen igjen dratt tilbake til Bamsebu.
«Vi drar tilbake til hardt arbeid – både fysisk og mentalt», sier Hilde. «Men det handler ikke om oss, det handler om hele samfunnet og alle bidragene som har blitt gjort til dette prosjektet.
Vi håper å inspirere folk til å gjøre endringer i egne hjem og liv, og gi dem noen praktiske tips for å kunne gjøre nettopp det.»
Så selv om de planlegger å fortsette forskningen som de satte i gang under det første oppholdet, vil det være større vekt på og mer tid viet til å informere andre, spesielt barn, om klimaendringer gjennom foredrag på nettet og digitale klasserom.
«De er fremtiden vår», sier Hilde om den yngre generasjonen. «De er allerede så kunnskapsrike, så våkne og engasjerte. Å kunne lære dem enda mer er virkelig flott og veldig gøy.»
Og med Hilde og Sunniva i ledelsen, som deler kunnskap og setter i gang endringer, ser fremtiden ganske så lys ut.
Hilde Fålun Strøm og Sunniva Sorby driver nok en gang forskning fra Bamsebu. På nettstedet kan du følge dem på reisen og donere til forskningsprosjektet.
