Moderne ingeniørkunst – Panamakanalen
En reise gjennom den berømte Panamakanalen kombinerer historie med opplevelsen av et utrolig mesterstykke innen ingeniørkunst – en opplevelse for livet.
RODERICK EIME
Solen går ned bak trærne, og sender røde skygger på de små skydottene på himmelen. Her nær ekvator synker solen raskt, og det fargesprakende showet er over på et øyeblikk.
Jeg befinner meg ved Gatúnsjøen i Panama, den store menneskeskapte innsjøen som oversvømmer de lavtliggende dalene i Panamaeidet. Utsikten min blir plutselig blokkert av en enorm containerbåt som passerer i motsatt retning, og kveldens praktskue blir raskt visket ut.
Da denne enorme demningen – som utgjør en stor del av Panamakanalen – ble ferdigstilt i 1913, holdt den verdens største kunstige innsjø og var den største demningen som noensinne hadde blitt bygd. For å sette det i perspektiv, holder den 820 meter brede damveggen fem kubikkilometer vann. Det er rundt ti ganger størrelsen av Sydney havn. Vannet driver hydroelektriske generatorer som gir strøm til alt som trengs for å fylle de gigantiske slusene på hver side av kanalen.
Fyllingen av Gatúnsjøen var det første kapittelet i Panamakanalens kontroversielle byggeprosess – en smertefull 30 år lang saga som først ble påbegynt av et fransk konsortium ledet av Ferdinand de Lesseps. Lesseps, som hadde formidabel suksess med byggingen av Suezkanalen, hadde med seg store pengesummer fra velvillige investorer. Det gode hellet hans varte dessverre ikke. I 1889 kollapset selskapet hans på grunn av korrupsjonsskandaler, tekniske feilberegninger og et svimlende tap av arbeidere på grunn av en epidemi av malaria og gulfeber.
I 1904, ti år etter Lesseps’ død, ble den kriserammede planen tatt opp igjen av USA. Etter å ha kjøpt det franske selskapet til spottpris, ble kontrollen overgitt til den amerikanske hæren. President Theodore Roosevelt forstod den strategiske og økonomiske viktigheten av en kanal som kunne redusere reisen mellom New York og San Francisco med hele 13 000 kilometer.
En ekstra fordel var at man nå kunne slippe unna den farlige passasjen via Kapp Horn nederst i Sør-Amerika. Etter mye kontrovers over kostnaden og lidelsene forbundet med utbyggingen, fullførte Panamakanalens første skip reisen mellom Atlanterhavet og Stillehavet i 1914, rett før første verdenskrig brøt ut.
Den ti timer og 80 kilometer lange seilingen gjennom tre massive sluser står høyt oppe på listen til mange cruiseentusiaster. I mer enn et århundre har bredden på skipene vært begrenset av bredden på kanalen, og det er bare i de senere år at den kjente skipsleien har blitt utvidet til å kunne ta imot større skip. Mindre skip som de Hurtigruten Expeditions opererer, er imidlertid ingen utfordring for de massive mekanismene som tar imot 14 000 skip hvert år.
Som verdensreisende føles det å passere gjennom de enorme slusene som å vinne gullmedaljen. Jeg ser fascinert på mens bitte små lokomotiver, som kalles muldyr, holder skipene på rett kurs med massive tau gjennom de tre nivåene i Miraflores på stillehavssiden, ved Panama City.
Med hver åpning og lukking av de 600 tonn tunge portene, pumpes 101 000 kubikkmeter med vann inn og ut, slik at skipene heves eller senkes nesten 20 meter på vei inn eller ut. Jeg var tidligere på besøkssenteret som gir utsikt over hele komplekset, før jeg gikk ut på de store balkongene for å se hvordan de massive skipene skrider gjennom barrierene. Inne på senteret er rommene fylt med modeller og diagrammer som forklarer driften og historien til dette mesterstykket innen ingeniørkunst.
Passasjerskip utgjør kun en brøkdel av trafikken i kanalen, men det er en dyr fornøyelse for hvert skip, med en gjennomsnittsavgift på 60 000 USD. Den høyeste avgiften som noensinne har blitt betalt, 375 600 USD, var for et massivt cruiseskip i 2010, mens den laveste avgiften var på 36 cent, da forfatter og eventyrer Richard Halliburton svømte gjennom kanalen i løpet av en uke i 1928.
I det de siste strålene fra solnedgangen gløder i den fjerne horisonten tar jeg meg i å grunne over størrelsen på dette prosjektet, som nå er ansett for å være et av verdens syv underverker i den moderne verden, og ingeniørene som planla det med regnestaver og blyanter, i tillegg til de tusenvis av menneskene som mistet livet for å gjøre dette til virkelighet.
