«Kl. 3 om eftermiddagen passerte vi Liston- og Sutton-øerne og stod ut i Dolphin og Unionstrædet. Min lettelse over saaledes at ha klaret det sidste vanskelige hul i Nordvestpassagen var ubeskrivelig,» skrev Amundsen i notatene sine fra 21. august 1905. Amundsen er ikledd selskinn når han ser ut over det åpne havet. De tre årene i kulda forsvinner sakte bak ham. Tre legendariske år gjennom passasjen i de nordlige øyområdene av Canada. Tre magiske, kalde, utforskende, eventyrlige – og til tider farlige år på ekspedisjonsskipet Gjøa.

Nordishavet ligger fortsatt der. Inuittenes hjem. Dyrelivet, fuglene, det storslåtte havet. Bukta hvor oppdagerne gikk i land og oppholdt seg om vinteren. Det isdekte landskapet der de jaktet på seler og lærte å bygge igloer. Hva med å legge ut på din egen reise?

Mysterier som pirrer nysgjerrigheten

Nordvestpassasjen er sjøveien fra Atlanterhavet til Stillehavet. Den strekker seg fra den arktiske delen av Nord-Canada, og er uten tvil den korteste sjøveien som forbinder øst og vest. Den er cirka 19000 km kortere enn rundt Kapp Horn og nesten 13000 km kortere enn ruten gjennom Panamakanalen.

Nordvestpassasjen er polfarere, eventyrere, forskere og kulde. Den er et mysterium som vekker nysgjerrigheten, håpet og besluttsomheten. Den er livet og døden. Skip har forsvunnet, mennesker har blitt borte, og i lang tid var passasjen bare en teori blant forskere og navigatører. Den var en idé om en lettere vei. Men ingen var sikre. Områdene i nord var ikke godt nok kartlagt på den tiden. I dag vet vi at de gamle navigatørene hadde rett. I dag vet vi hvor det er land, øyer og is. I dag vet vi at Nordvestpassasjen eksisterer.

«Omseilingen av Nordamerikas fastland har været den opgave i polarforskningen, som uten sammenligning har beskjæftiget menneskeheden sterkest», skrev Amundsen etter Gjøa-ekspedisjonen.

John Cabot var den første som satte seil. Året var 1497, og ekspedisjonen markerer starten på det som skulle bli en rekke ekspedisjoner. Søket etter den legendariske passasjen strekker seg gjennom renessansen, reformasjonen, koloniseringer, de engelske borgerkrigene, den franske revolusjonen og videre inn i moderne tid. Amundsen hadde rett: Det arktiske området var som en magnet. 

MS Fram

Hurtigrutens reise gjennom Nordvestpassasjen er en reise gjennom historiske farvann. Vi skal besøke mange av de samme polarpunktene som eventyrerne så. Vi kan få se hvaler, hvithvaler, karibu, sel og isbjørn. Vi skal oppleve den vakre kontrasten mellom det storslåtte arktiske landskapet, og de små, fargerike samfunnene hvor inuittene holder til. Vi lar MS Fram slippe anker, og tar mindre båter inn mot land. Akkurat som oppdagerne gjorde.

Nansen den store 

Roald Amundsen er i likhet med Fridtjof Nansen en av de viktigste eventyrerne i norsk historie. Han bestemte seg tidlig for å bli polfarer, og var bare 17 år da Nansen og de fem kameratene hans returnerte til Norge etter å ha krysset Grønland på ski mellom 1888–1889. Over 60 000 mennesker, inkludert Amundsen selv, kom for å møte polfarerne med jubel og applaus. Folk var overbegeistret.

Fire år senere har Nansen bestemt seg for å dra til en ny destinasjon. Han vil bli den første personen som når Nordpolen, denne gangen i skipet Fram. Amundsen er bare 20 år, og for ung til å være med. I årene som følger jobber han hardt for å bli sterk nok til å dra på sin egen ekspedisjon. Han slutter på medisinstudiet og skaffer seg jobb som andrestyrmann på ekspedisjonsskipet Belgica. Amundsen gjennomfører sin første polarekspedisjon i løpet av årene 1897–1899. Men det var Nordvestpassasjen som skulle bli hoveddestinasjonen hans. 

Vendepunktet

Det finnes et dramatisk kapittel i polekspedisjonenes historie. De to skipene HMS Terror og HMS Erebus kaster loss fra havnen i London den 19. mai 1845. Titusenvis av mennesker vinker farvel til mannskapet som ledes av John Franklin. Skipene er forsterket med ekstra trelast og jernplater i baugen. Kaptein Franklin og mannskapet skal seile i tre år. Ryktene sier at skipene er så fullastet med bøker og mat at det finnes mange butikker i London som ikke på langt nær har like mye inventar. Det første året passerer. To år. Og så tre år. Ingen har hørt et ord fra skipene. I London blir folk mer og mer bekymret, og en rekke redningsaksjoner settes i gang. I løpet av årene som følger, frem til 1869, drar 26 skip ut i håp om å finne dem. Dette resulterer i at nye områder og øyer i polarfarvannet oppdages. I dag vet vi hva som skjedde med Franklin-ekspedisjonen. Skipet var for stort og tung, noe som resulterte i at de ble sittende fast i pakkisen og sank. Mannskapet på 126 personer døde av kulde, sult og sykdommer.

Til tross for stadig flere redningsoperasjoner, er Nordvestpassasjen fremdeles et mysterium. De engelske avisene kaller det «polarfiaskoen». Folk begynner å tvile på om det er mulig å seile gjennom passasjen. 

Vitenskap

Amundsen brydde seg ikke om disse overskriftene. Han var mer opptatt av å lese vitenskapsrapporter fra Nord-Canada. Han hadde en fornemmelse av at Nordvestpassasjen ville bli gjennombruddet hans, oppdagelsen som skulle gi ham en plass i historiebøkene.

Den 25. august 1903 gjør han ekspedisjonsskipet Gjøa klart til avreise. Han får med seg Godfred Hansen, Gustav Wiik, Helmer Hansen, Anton Lund, Peder Ristvedt og Adolf Henrik Lindstrøm i mannskapet. Gjøa er opprinnelig en fiskebåt som er blitt ombygget for selfangst og polarekspedisjoner. Hun er mye mindre enn Franklins tunge og fullastede skip, og glir elegant over havet. Hver kveld skriver Amundsen i dagboken sin. Med Helmer Hansen i utkikkstønna navigerer mannskapet Gjøa gjennom Raestredet, øst for King William Island. Her skal de oppholde seg i 23 lange måneder. Mange tror at Amundsen kunne klart å navigere Gjøa ganske lett gjennom passasjen i løpet av en årstid. Men Gjøa-ekspedisjonen hadde også et vitenskapelig formål: Amundsen ville bevise at den magnetiske Nordpolen beveget seg over tid, og det fikk han til. 

Inuittenes land 

Under de to lange vintrene blir Amundsen og mannskapet hans kjent med inuittene, det lokale urfolket. De bytter varer med hverandre. Amundsen og gjengen hans kler seg opp i selskinn og lærer seg å bygge igloer. Inuittene får kniver, synåler og andre nyttige verktøy. Det Amundsen lærte av inuittene, og de varme selskinnsklærne tar han med seg på mange andre ekspedisjoner i løpet av livet sitt. Kanskje kan noe av suksessen hans være takket være dette? 

Et nytt land

I mellomtiden skjer store ting her hjemme. Norge frigjøres fra Sverige gjennom unionsoppløsningen. Norge får sitt eget kongepar: Kong Haakon og Dronning Maud. En egen norsk identitet skal bygges, og en nasjonalhelt er akkurat det Norge trenger.

Da telegrammet som sa at Amundsen hadde klart det ingen andre hadde fått til – å finne veien gjennom Nordvestpassasjen – kom frem, var feiringen her hjemme enorm. I dagboken sin skriver han: «Nordvestpassagen var gjort. Min drøm fra guttedagene – i dette øieblik var den virkeliggjort. Der satte sig en underlig fornemmelse i halsen paa mig –; noget overanstrengt og slitt var jeg – og vel var det svakhed av mig, men jeg kjendte taarerne i øinene.»

Norge er fremdeles kjent som en polarnasjon. En nasjon av eventyrere og nysgjerrige forskere. Da Amundsen kom hjem ble han en nasjonalhelt og ble tildelt storkorset av St. Olavs orden.

En ny vei

Den første ekspedisjonsæraen er over. I dag er øyer, is og grunt vann kartlagt. I dag vet vi at den magnetiske polen beveger seg over tid. Og vi vet hva som skjedde med Franklins fortapte ekspedisjon.

Men nå begynner en ny æra av moderne ekspedisjoner. Denne sjøveien er fremdeles ung og eventyrlig. Passasjen er fremdeles en uvanlig destinasjon, full av is og utilgjengelig mesteparten av året. Først i 2007 kunne European Space Agency rapportere at Nordvestpassasjen var fri for is. Det samme året kunne de første cruiseskipene fulle av moderne eventyrere seile fra øst til vest, fra Grønland til Canada. 

Bli med Hurtigruten og MS Fram på tur i Roald Amundsens kjølvann. Vi passerer historisk land og eldgamle isfjell. Framfjorden, Baffinøya og Gjoa Haven. Kanskje kan du høre ekkoet fra de første som la ut på ekspedisjon? Kanskje får du se noen av de samme tingene Amundsen så fra skipet sitt? 

Frister det kanskje å dra på denne reisen?  

Oversatt fra engelsk til norsk. Original tekst av Ingvild Telle