Platetektonikk øst i Stillehavet
Når du seiler forbi de majestetiske Andesfjellene, kan du takke de tektoniske platene for å ha skapt dem.
TEKST AV CAROLYN BEASLEY
Jordskjelv og vulkanutbrudd er noen av jordens mest spektakulære naturfenomener. Og jordens dramatiske fjellkjeder er like praktfulle, som for eksempel Andesfjellene som skyter opp i været og utfordrer himmelen – der de påvirker skyformasjoner, havstrømmer og klimaet. Men hvis du ser på grunnen til alle disse mektige fenomenene, så ser du at årsaken ligger i bevegelsene til de tektoniske platene.
Men nøyaktig hva er tektoniske plater, og hvorfor beveger de seg?
Platene er en del av jordens ytre lag, kalt litosfæren, som består av jordskorpen (det harde skallet) og den øverste delen av den øvre mantelen. I dette laget finnes det enorme plater av stein som i snitt er 125 kilometer tykke. Disse platene passer sammen som puslespillbrikker og omslutter planeten.
Platene hviler oppå et formbart lag. Konveksjonscellene som oppstår på grunn av den intense varmen, flytter de tektoniske platene inntil 15 cm i året. Det er i grensene mellom disse platene det blir interessant.
Andesfjellenes fødsel
På cruise i den østlige delen av Stillehavet kommer du til å se vakre eksempler på hva som kan skje når tektoniske plater møter geografien i Sentral- og Sør-Amerika. Når du ser mot land, er det umulig å gå glipp av en av verdens lengste fjellkjeder på land, Andesfjellene, som deler kontinentet i to langs den mer enn 7000 kilometer lange strekningen fra Venezuela til Argentina.
Tektonisk sett ble Andesfjellene til som følge av en tektonisk grense, kalt en subduksjonssone. Det er stedet der to plater kolliderer og bøyes. Følgelig tvinges den ene platen opp, og den andre ned. Geologene tror at disse fjellene begynte å reise seg for omkring 50 millioner år siden, for det meste i «raske» spurter med flere millioner års mellomrom.
Seiler du lenger nord, kan du se Aleutene med sitt rike fugleliv. Disse øyene er sannsynligvis en fjellkjede mellom Alaska og Asia som er delvis oversvømt av vann. Øyene omfatter 40 aktive vulkaner som ble til ved subduksjon da Stillehavsplaten sank under Den nordamerikanske kontinentalplaten.
Fjellene i dypet
Bevegelser i platene danner også fjell vi ikke kan se. Hvis ekspedisjonscruiset fører deg til det østlige Stillehavet, seiler du kanskje over East Pacific Rise. Dette er en del av verdens største fjellkjede, et midthavsryggsystem som hovedsakelig befinner seg under vann og strekker seg over 64 000 kilometer. Dette er et eksempel på en divergerende plategrense, hvor platene spres og magma kommer opp og fyller gapet før den kjøles ned og danner en steinete rygg.
Den tredje formen for plategrense i den østlige delen av Stillehavet er den konservative grensen, som blir til når to plater sklir forbi hverandre horisontalt i motsatte retninger. Når de møtes, bygges det opp en spenning som plutselig frigis i form av jordskjelv. Der denne aktiviteten forekommer, oppstår det aktive forkastninger som San Andreas-forkastningen i California.
1. Andesfjellene
Fjellkjeder som Andesfjellene blir til som følge av subduksjon – når to plater møtes. I Andesfjellene var det Nazcaplaten under Stillehavet som ble presset ned under Den søramerikanske kontinentalplaten. Dette førte til at landmassen i Sør-Amerika ble presset opp og at smeltet materiale fra den synkende platen kom til overflaten i form av vulkaner.
2. Aconcagua
Det høyeste fjellet i Andesfjellene, Aconcagua i Argentina, er presset opp til 6962 meter over havet som følge av en kollisjon mellom to plater.
3. Atacamagropen
Dyphavsrenner som denne dannes som følge av subduksjon.
4. Aleutene
Steder der subduksjon foregår til sjøs, kan undervannsvulkaner etterhvert bryte vannflaten i form av vulkanske øyer. Aleutene og den tilhørende Aleutergropen ble dannet da den kompakte Stillehavsplaten skled under Den nordamerikanske platen.
5. Øst-Stillehavsryggen
Divergens oppstår når to plater trekkes fra hverandre. Magma fra dypt nede i jordmantelen sveller opp i mellomrommene og danner en ny skorpe, som etterhvert beveger seg oppover og skaper undervannsrygger. Et eksempel er Øst-Stillehavsryggen, som er en del av planetens største fjellkjede (hovedsakelig under vann).
6. San Andreas-forkastningen
San Andreas-forkastningen – en transformforkastning – var ansvarlig for jordskjelvet i San Francisco i 1906. Her låses grensene til den nordamerikanske platen, som beveger seg sørover, og Stillehavsplaten, som går nordover, i hverandre. Trykket bygger seg da opp til platene plutselig rykkes i motsatte retninger, som forårsaker et jordskjelv.
